Svunne tider på jotuns vei
Der over høye klipper og fjell
Har merket den med støv og aske
Fra dengang alders hirder
Vandret på disse kanter
Her Gandviks bergtroll trampet frem
I ondt og stort et tussefølge
Hvor ferdafolk fant stor en visdom
Om landets skogsliv og mørke sider
Her på stien som bukter seg uendelig frem
Mellom berg hvor de vanskelig fremdeles
Kan øynes i horisonten
Sa storslått det må ha vært
Og speide ut over alt dette
Og å vandre så alene og fri
En høstkveld i en kald og lett tåke
Slik som mange før meg har opplevd
Og som mange før meg har verdsatt
Men minner blir glemt av tidens gang
Og lite er her som det engang var
Her som ellers har blader visnet
Men falt ned på en forfallen jord
Hvor drømmer og liv har dødd ut
Men kanskje bak en sten
Eller bak en gammel busk
Sitter fortsatt... hmm
Og venter? | 
